Å bli klar til å snakke om seksualitet

I dette kapittelet skal vi komme inn på noen aspekter som kan være nyttige å tenke gjennom før du går i gang med samtaler om seksualitet med innsatte. Det kreves et bevisst forhold til kropp og seksualitet for å kunne være en god og trygg samtalepartner og gi god helsehjelp til de innsatte.

Kapittelet vil presentere samtaleverktøyet Plissit-modellen, som kan brukes både i forberedelsene og som samtaleverktøy om kropp, sex og seksualitet. PLISSIT-modellen er en metode som kan hjelpe og illustrere for helsepersonell hvordan de kan samtale om seksuell helse med den enkelte innsatte.

Til slutt er det viktig at du som helsepersonell har kunnskap om taushetsplikt, avvergingsplikt og meldeplikt og har reflektert omkring dilemmaer som kan oppstå i møte med innsatte. Kapittelet vil derfor avklare lovverket og hvilke plikter du som helsepersonell må forholde deg til.

Åpenhet skaper endring

Helseansatte tror gjerne at de må gjøre noe med det svaret de får, om den innsatte begynner å stille spørsmål knyttet til sex. Slik er det ikke; det viktigste er å få til en åpen og ærlig dialog.¹ Ofte kan man finne enkle, praktiske innfallsvinkler til å snakke om sexerfaringer, for eksempel ved å spørre om det er lenge siden man har sjekket seg for seksuelt overførbare infeksjoner. Å generalisere tema og erfaringer kan åpne opp for at pasienten selv velger å ta det opp, for eksempel:

– Mange innsatte har byttet sex mot dop, og er redde for at de er blitt smittet. Ønsker du å få sjekket deg?

– Det er ikke uvanlig å være spent før man skal ut på permisjon. Man kan ha store forventninger til hvordan det vil bli, for eksempel å treffe kjæresten. Har du noen tanker rundt dette?

Ved å åpne opp for å snakke om kropp, sex og seksualitet er du med på å redusere skam og tabu. Flere av temaene som berøres i denne metodeboken, handler om problematiske aspekter ved seksualitet, som opplevelser med krenkelser og overgrep, sex i ruset tilstand eller erfaringer med salg og bytte av sex.

Mange holder det for seg selv og forteller det ikke til noen. Med tausheten kommer skyld, skam og selvforakt. Den eneste veien til å bryte dette er å jobbe for mer åpenhet om temaet. Samtale gir refleksjon over egne vaner og egen praksis, og er nødvendig for å bryte mønstre. 

Det kan være vanskelig å endre vaner uten å oppsøke hjelp, særlig hvis det dreier seg om avhengighetsproblematikk. Noen ganger kan det også dreie seg om seksuelle utfordringer som det kan være nyttig å oppsøke en sexolog for å få hjelp med.

Refleksjon rundt egen seksualitet

Det er viktig at de som arbeider innen fengselshelsetjenesten, er klar over egne holdninger, eventuelle fordommer og syn på seksualitet. Nettopp fordi det å snakke om seksualitet er forbundet med tabu, blir det ekstra viktig at de som velger å åpne seg, blir møtt med en åpen og fordomsfri holdning.

Det å ta et oppgjør med egne sperrer for å bli en trygg og rommelig samtalepartner, er en nødvendig del av dette refleksjonsarbeidet. Det betyr ikke at du skal bli en ekspert på alt som har med seksualitet å gjøre, men rett og slett øve deg på å bygge ned barrierer i samtaler og tåle å høre intime detaljer fra andres liv. For å klare dette kan det for eksempel hjelpe å:

Snakke med en venn eller partneren din hjemme om seksualitet
Diskutere seksualitet med kollegaer i forkant, for å bli mer bevisst på egne fordommer som ikke alltid er like synlige for en selv
Reflektere over hvilket syn du har på tema som kan oppleves utfordrende, slik som for eksempel onani, porno, nytelse, sexkjøp, overgrep og trakassering.
Øve deg på å si eller høre ord og uttrykk som kan gi deg reaksjoner eller som er uvante for deg å bruke. Det er viktig å finne sine egne ord som føles naturlig og fint å bruke.

Refleksjonsoppgaver

Hva er det i meg som hindrer meg i å ta opp dette temaet med de innsatte?
Hvordan kan jeg ta opp tema knyttet til seksualitet og nytelse på en måte som føles naturlig både for meg selv og den innsatte?

Ulike kjønns- og seksualitetsuttrykk

I samfunnet vårt er det en del forventninger knyttet til kjønn, som både handler om hvordan vi identifiserer oss, uttrykker oss, hvordan kroppene våre ser ut og hvem den seksuelle orienteringen vår retter seg mot. De fleste av oss identifiserer seg med det kjønnet vi ble registrert med da vi ble født, som kan kalles cis-personer. Noen av oss identifiserer seg ikke med det kjønnet vi ble registrert med da vi ble født, og kan kalles transpersoner.

Mange av oss går gjennom livet og kan kjenne på forventninger knyttet både til hvilket kjønn vi er, og til den seksuelle orienteringen vår. Disse forventningene kan omtales som normer.

Dette kapittelet gir en innføring i hvordan normer påvirker tankene våre om kjønn og seksualitet, og sentrale begreper knyttet til ulike kjønns- og seksualitetsuttrykk. I tillegg legger kapittelet opp til noen refleksjoner. Kjennskap til hvordan normer påvirker dem du jobber med, kan være nyttig for å sørge for at du møter alle på en måte som gjør at de kan fortelle deg det de har behov for.

Refleksjon rundt normer for kjønn og seksualitet

Normer – hva er det?

Normer er de reglene som sier noe om hva som er forventet av mennesker i et samfunn eller en sosial kontekst. Normer kan være både skrevne og uskrevne. De formelle/skrevne normene er typisk lover og regler, mens de uskrevne normene er sosiale koder. De handler om hvordan det forventes at mennesker skal oppføre seg, hvordan en kan se ut, hvordan en kan kle seg, hvem det forventes at en kan forelske seg i, hvordan vi kan identifisere oss osv. Normene reflekterer det vi tenker på som «normalt». Noen normer er overordnede for hvordan vi tenker og regulerer menneskers væremåte og atferd på som storsamfunn, men normene kan også være ulike eller avvike fra storsamfunnets normer i mindre grupper. I et fengsel vil det kunne råde normer som både er like, og som skiller seg fra samfunnets normer.

Mange sosiale normer skaper orden og oversikt, og er veldig nyttige i sosiale interaksjoner. Noen normer begrenser menneskers muligheter til å leve gode liv ved at de er for trangt definerte i forhold til det mangfoldet av menneskelige identiteter og uttrykk som finnes.

Normer opprettholdes og utvikles gjennom sanksjoner. Det kan være blikk, negative ytringer, latterliggjøring, sosial isolasjon eller voldshandlinger.

Noen kan kjenne at de bryter med disse forventningene hele tiden. Da kan en for eksempel oppleve at samfunnet hele tiden reagerer litt eller mye på hvem en er, hvordan en ser ut, hvem en forelsker seg i osv. Dette kan igjen påvirke i hvilken grad vi forteller om oss selv og hva vi egentlig har behov for, i frykt for slike sanksjoner.

Minoritetsstress

Minoritetsstress er tilleggsbelastningen som minoriteter opplever på bakgrunn av sin minoritetsposisjon i samfunnet. Minoritetsstress oppstår som følge av negative reaksjoner, mobbing, trakassering eller diskriminering. Men det kan også utløses når man forventer at disse sanksjonene kan skje på bakgrunn av erfaringer andre i samme gruppe eller minoritet har, og holdninger i samfunnet eller det miljøet en oppholder seg i.

Det at en har en forventning om å bli utsatt for sanksjoner, betyr selvfølgelig ikke at det kommer til å skje. Men forventningen skaper stress uansett. Når vi snakker om minoritetsstress, synliggjør vi hvordan en struktur i samfunnet kan bli til en struktur inne i oss selv, der vi tar med oss fordommer som påvirker hvordan vi ser på oss selv.

Minoritetsstress kan være nyttig å kjenne til fordi det kan gi en bedre forståelse både for reaksjonsmønstre og hva innsatte som på ulike måter bryter med normer, kan bære på av både erfaringer og frykt. Gode verktøy kan være å lære seg mestringsstrategier for å håndtere dette stresset, og å finne frem til miljøer hvor en føler seg trygg og stolt over egen identitet.

Hva er heteronormativitet?

Avhengig av spørsmålsstillingen svarer mellom 1,2 prosent og 12 prosent at de er homofile, lesbiske og bifile i Norge.² I antall varierer det fra under 100 000 til over 500 000 lhb-personer i Norge.

Likevel er det vanlig å tenke at alle er heterofile frem til en eventuelt kommer ut som noe annet enn heterofil. Dette er hva vi kan kalle heteronormativitet. Det kan komme til uttrykk ved at en for eksempel stadig må oppklare, forklare og forsvare egen identitet og seksualitet overfor andre. Det kan også føre til usynliggjøring og nedvurdering.

For de av oss som bryter med heteronormen, kan det være en belastning å stadig måtte korrigere omgivelsenes oppfatninger om en selv. Det å for eksempel bli stilt spørsmål om en har kone, er ikke nødvendigvis belastende i seg selv, men om spørsmålet kommer gjentatte ganger, kan det bli en stadig påminnelse om at en er utenfor normen på en måte som kan oppleves negativ.

Refleksjonsoppgaver

Hvordan har normene jeg vokste opp med, påvirket hvordan jeg ser på kjønn, seksualitet og relasjoner?
Hvordan kan egne normer påvirke hva jeg forventer i møter med andre, hvilke spørsmål jeg stiller, og hvilke muligheter jeg åpner for i samtaler med innsatte?
Hvordan møte de av oss som bryter med normene på best mulig måte?

Noen sentrale ord og begreper det kan være fint å kjenne til:

Det finnes en del forskjellige begreper vi mennesker bruker om oss selv som del av seksualitetsmangfoldet. Seksualitetsmangfold er en samlebetegnelse på alle de forskjellige seksuelle orienteringene vi mennesker kan ha. Den seksuelle orienteringen vår kan handle om hvem vi forelsker oss i og ikke forelsker oss i, hva vi tiltrekkes av og ikke tiltrekkes av.

Her er noen av de vanligste begrepene som brukes når det gjelder seksuell mangfoldighet, og en kort forklaring på hva de betyr:³

Aromantisk: Personer som ikke føler romantisk tiltrekning til andre. De kan fortsatt føle kjærlighet til venner og familie, og kan ha forhold eller partnerskap.

Aseksuell: Personer som ikke eller i liten grad ønsker å ha sex med andre, men som kan føle seksuell tiltrekning til mennesker og kan like masturbering.

Bifil: Personer som kan føle seksuell tiltrekning og forelskelse til menn og kvinner, eller alle kjønn.

Binær: betyr to, og viser til den todelingen av kjønn som gjøres i samfunnet vårt. Ikke-binære identifiserer seg altså som noe annet enn menn og kvinner.

Cis-normativitet: Antakelsen om at alle mennesker identifiserer seg som det kjønnet de ble tildelt ved fødselen. Dette er en binær forståelse av kjønn.

Cis-person: Personer som identifiserer seg som det kjønnet de ble tildelt ved fødselen.

De/dem: Personlige pronomen som ofte brukes av personer som ikke identifiserer seg som menn eller kvinner.

Hen: Kjønnsnøytralt pronomen som ofte brukes av personer som ikke identifiserer seg som menn eller kvinner. Hen brukes også stadig oftere som et kjønnsnøytralt pronomen der kjønn ikke spesifiseres, for eksempel slik: «Den innsatte kan ha behov for å snakke med deg om seksualitet, og hen kan ta dette opp med deg i ulike settinger».

Heterofil: Personer som forelsker seg i eller blir seksuelt tiltrukket av det motsatte kjønn.

Homofil: Brukes ofte om menn eller gutter som kan føle seksuell tiltrekning og forelskelse til andre menn eller gutter. Noen kvinner bruker også begrepet homofil om seg selv, sammen med eller i stedet for begrepet lesbisk.

Homofobi: Frykt eller negative holdninger mot homofile og homofili.

Juridisk kjønn: Vi har to juridiske kjønn i Norge, mann og kvinne, som registreres i Folkeregisteret og som kan leses ut av personnummeret vårt. Når vi blir født, blir vi registrert med et juridisk kjønn. For de fleste av oss stemmer det juridiske kjønnet vi blir registrert med ved fødselen med kjønnsidentiteten vår. Men sånn er det ikke for alle, og noen har derfor behov for å endre det juridiske kjønnet sitt: Se mer om dette under transperson og ikke-binær.

Ikke-binær: Personer som ikke identifiserer seg som menn eller kvinner. Binær betyr to, og viser til tanken om et system med utgangspunkt i bare to kjønn. De av oss som definerer seg som ikke-binære, vil ikke ha mulighet til å registrere seg med et juridisk kjønn som speiler kjønnsidentiteten deres – fordi vi i dag bare har de juridiske kjønnskategoriene mann og kvinne.

Interkjønn/ intersex: Betegner en person som er født med kjønnskjennetegn som enten ved fødselen, eller senere i den kjønnslige utviklingen, ikke samsvarer med verken mannlig eller kvinnelig kjønn. Det vil si at personen ikke uten videre kan beskrives som gutt eller jente ved fødselen. Det kan dreie seg om hormoner, kromosomer, indre og ytre genitalier. Et eksempel kan være personer som blir født med en eggleder og en sædleder. Den politiske intersex-bevegelsen bruker «intersex» på lik linje med å si «mann» og «kvinne», og anerkjenner intersex som egen identitet. Det vanligste er imidlertid å si «intersex-person».

Polyamori: Å ha flere intime og romantiske kjærlighetsforhold samtidig.

Kjønn: En persons biologiske og sosiale identitet som mann, kvinne eller noe annet.

Kjønnsidentitet: En persons subjektive opplevelse av sitt eget kjønn.

Kjønnsnormativitet: Handler om at det i samfunnet vårt er vanlig å tenke at alle er menn og kvinner, og at vi har kropper og et uttrykk som er på helt spesifikke måter for menn og kvinner.

Kjønnsuttrykk: Måten man uttrykker kjønn på gjennom klær, sminke, hår og annet. Noen har kropper og et kjønnsuttrykk som bryter med andres forventninger til hvilket kjønn man er.

Panfil: Personer som kan føle seksuell tiltrekning og forelskelse til mennesker uavhengig av kjønn, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk.

Polygami: Å være gift med flere personer samtidig. Dette er ulovlig i mange land.

Seksuell orientering: En persons seksuelle følelser, atferd og begjær, altså hvem og hva man blir tiltrukket av, forelsker seg i eller har seksuell praksis med. De mest brukte betegnelsene på seksuell orientering er gjerne homofil, heterofil, lesbisk eller bifil, altså beskrivelser som legger til grunn at det er kjønnet til den eller de man blir tiltrukket av seksuelt, som er av betydning.

Skeiv: Kan brukes som et paraplybegrep for alle som bryter med samfunnets normer for kjønn og seksualitet. Noen bruker også begrepet skeiv om seg selv.

Tokjønnsnorm: Antakelsen om at det kun finnes to kjønn – mann og kvinne. Dette blir også kalt binær kjønnsforståelse.

Transfobi: Frykt eller negative holdninger mot transpersoner.

Transperson: En person som identifiserer seg som et annet kjønn enn det en ble registrert med ved fødselen. En kan for eksempel ha blitt registrert med mannlig juridisk kjønn ved fødselen, og så vokst opp og identifisere seg som kvinne – eller noe annet enn kvinne eller mann (se «ikke-binær»). Trans betyr å skride over, og transpersoner identifiserer seg ofte som menn, kvinner og ikke-binære. En annen måte å omtale transpersoner på er «personer med kjønnsinkongruens».

PLISSIT – en sexologisk rådgivningsmodell

PLISSIT er en sexologisk rådgivningsmodell innen sexologifaget som kan hjelpe ansatte i fengselshelsetjenesten med å samtale med innsatte om seksualitet. Modellen ble utviklet av den amerikanske psykologen Jack Annon i 1978, og har i ettertid blitt bearbeidet av Elsa Almås og Esben Esther Pirelli Benestad.

Modellen fremstår nå som en pyramide hvor problemområdene blir sortert fra bunn til topp. På det laveste og nederste nivået betegner den gruppen pasienter som trenger den minst omfattende behandlingen, og hvor behandleren trenger mindre kompetanse for å behandle problemene. Modellen er et redskap som skal bidra til å løse pasientens behov på riktig nivå.

Mange vegrer seg for å åpne opp for samtaler om seksualitet fordi de tror at de da må drive omfattende terapeutisk arbeid. Modellen er en fin påminnelse om at ikke alle problemer nødvendigvis må løses av spesialister. Den kan anvendes både til seksualopplysning, veiledning, rådgivning, behandling og fjerdelinjevirksomhet.

Nivåene i modellen (nedenfra og opp):

P (permission) står for tillatelse, og er det første nivået i modellen. Her handler det om å gi tydelige signaler om at seksualitet kan prates om. Det bør skapes et seksualvennlig miljø som synliggjør at det er greit å snakke om sex, seksualitet og seksuelle problemer. Helt konkret kan dette dreie seg om å invitere til en samtale om seksualitet, og med dette gi den innsatte tillatelse til, og aksept for, at det er greit å ta opp og diskutere spørsmål og utfordringer knyttet til seksuell helse. Ved å gi tillatelse til å prate om seksualitet vil helsetjenesten bidra til å ufarliggjøre og normalisere seksualiteten som en del av livet til alle mennesker i alle livssituasjoner, også om man sitter i fengsel.

Dette nivået har ikke krav om spesifikk sexologisk kompetanse, og helsetjenesten vil kunne gi råd ut ifra den kunnskapen de har. Innkomstsamtalen er en fin arena for å vise de innsatte at det gis tillatelse til å snakke om seksualitet. Dette kan gjøres både gjennom symboler som står på møterommet, for eksempel et Pride-flagg eller en brosjyre om seksualitet som ligger synlig fremme.⁴ Det er også viktig at det tas opp i samtalen som en naturlig del av å kartlegge den innsattes helse (se Innkomstsamtalen).

LI (limited information) står for begrenset informasjon. Det innebærer at man skal tilby dekkende informasjon til innsatte om ulike tilstander slik at den innsatte i størst mulig grad får svar på sine bekymringer og utfordringer. På dette nivået trenger ikke behandler spesialkompetanse utover det hen har i kraft av sin utdannelse. Det kan være sykepleier som får spørsmål om svangerskap og abort, psykologen som forteller at depresjon kan påvirke den seksuelle lysten, eller legen som får spørsmål om ereksjonsproblemer. Ved disse tilfellene vil helsetjenesten ha kunnskap nok til å veilede og gi svar.

SS (specific suggestions) står for spesifikk rådgiving, og innebærer at behandleren skal tilpasse informasjon og behandlingstiltak til den enkelte pasient. Herunder kommer en mulighet for å tilby behandling i form av medisiner og hjelpemidler. Behandlingen på dette nivået skal være individuelt tilrettelagt til den enkelte pasient. Her kan det være hensiktsmessig å henvise pasienten til en spesialist i sexologisk rådgiving eller til spesialisthelsetjenesten, om helsetjenesten i fengselet opplever at dette er utover ens kompetansenivå.

Et eksempel på dette nivået er at legen spør den innsatte om de skal prøve å skifte medikamenter for depresjonen for å se om dette kan avhjelpe problemet med manglende seksuell lyst. Bivirkningene av medisinene kan føre til redusert seksuell lyst, og det vil derfor være en mulig løsning å se på andre medikamenter.

IT (intensive therapy) står for intensiv terapi, og innebærer å behandle komplekse seksuelle problemer som ikke er avhjulpet på de tre første nivåene av modellen. Problemene krever en mer intensiv og spesialisert behandling. Eksempler på dette kan være overgrepsproblematikk, utredning av kjønnsinkongruens og endokrinologisk behandling ved hormonforstyrrelser. Det kreves spesialkompetanse for å behandle problemer som krever intensiv terapi. Dersom man ser at problemstillingen er utenfor ens kompetanseområde, bør man henvise videre til spesialisttjenesten i psykologi, psykiatri, medisin eller klinisk sexologi. En oversikt over sexologer med autorisasjon fra den nordiske sexologiforeningen NACS finnes på finnensexolog.no

Taushetsplikt, avvergingsplikt og opplysningsplikt

Taushetsplikt

Som ansatt i helse- og omsorgstjenesten er du pålagt taushetsplikt etter helsepersonelloven.⁵ Hovedregelen er at du skal hindre at andre får kjennskap til opplysninger om de innsattes helse- og sykdomsforhold som du har fått vite i kraft av din rolle som helsepersonell i fengselet.

Det kan oppleves vanskelig å finne ut hvilke regler som gjelder, og hvordan de skal anvendes. Ofte kan det være utfordrende å manøvrere i vurderingen av reglene mot å dele opplysninger, adgang til å dele og plikten til å dele. Tilbakemeldinger fra ansatte i fengsler viser at mange innsatte er redde for å dele opplysninger om sin seksuelle helse til helsetjenesten i frykt for at dette skal bli delt med fengselsbetjentene.

Justis- og beredskapsdepartementet har utgitt en veileder som kan hjelpe deg til å finne den riktige løsningen om du opplever at du trenger veiledning i ett eller flere konkrete spørsmål.

Avvergingsplikt

Alle i Norge har avvergingsplikt. Vi har alle plikt til å avverge alvorlige lovbrudd som drap, voldtekt, vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep mot barn. Om det ikke er trygt for deg å gripe inn, har du likevel plikt til å varsle politiet.

Ved enkelte former for vold og overgrep har helsepersonell en lovpålagt plikt til å søke å avverge. Plikten er beskrevet i straffelovens § 196, og utløses idet du får kunnskap om at handlingen vil skje, eller tror at det er mest sannsynlig at handlingen vil skje.

Lurer du på om du har avvergingsplikt? Her er fem spørsmål som kan være til hjelp

Er det en alvorlig, straffbar handling?
Avvergingsplikten gjelder blant annet i situasjoner der det er fare for voldtekt, drap, mishandling i nære relasjoner, eller seksuelle overgrep mot barn. Dette er handlinger som er dekket av straffelovens paragraf 196.

Vet eller mistenker du at handlingen kommer til å skje?
Noen ganger vet du sikkert, andre ganger har du en vond mistanke. Det holder at du mener det er sannsynlig at handlingen vil skje. Da har du avvergingsplikt. Det har du også om du tror det er fare for at handlingen skal gjenta seg.

Er det mulig å avverge handlingen?
Dersom du kan, forsøk å forhindre at handlingen skjer. Om handlingen allerede har skjedd, har du plikt til å forhindre skader og andre konsekvenser av den.

Kan jeg avverge uten å utsette meg selv eller andre uskyldige for fare?
Du har ikke avvergingsplikt dersom det innebærer å sette liv og helse i fare.

Kan jeg avverge uten selv å bli tiltalt eller siktet?
Ingen har plikt til å utsette seg selv eller noen uskyldige for tiltale eller siktelse. Du må da forsøke å avverge på andre måter enn å varsle politiet. MERK at dette ikke gjelder dersom offeret er mindreårig, og den som unnlater å avverge har omsorgsansvar for barnet. Da må du avverge selv om du kan utsette deg selv eller andre for tiltale eller siktelse.

Hvis svaret på disse spørsmålene er «Ja», har du plikt til å varsle politiet eller på annen måte søke å avverge at handlingen skjer. Husk at avvergingsplikten alltid går foran taushetsplikten, dersom du har det.⁶

Opplysningsplikt («meldeplikt»)

Helsepersonell har en lovpålagt eller selvpålagt plikt til å melde fra til barneverntjenesten når:⁷

Det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen omsorgssvikt.
Det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.
Et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller annen form for utpreget normløs atferd.
Det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.

Kilder

1
Rus.no: – Tema knyttet til sex er alt for fraværende i rusbehandling. 14.02.2019
2
Bufdir.no: Seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika. Tall og statistikk
3
Hentet fra Kjønns- og seksualitetsmangfold i skolen – en metodebok av Thea Litschi, Universitetet i Agder, SNL
4
Kriminalomsorgen: Seksuell helse innenfor og utenfor murene. Temahefte fra prosjektet Seksualomsorg i kriminalomsorgen 2022. Støttet av Helsedirektoratet
5
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS. «Plikt.no – avvergingsplikten ved vold og overgrep», hentet fra www.plikt.no. Lastet ned 21.09.2023
6
Hentet fra https://plikt.no/#avvergingsplikt
7
Opplysningsplikten til barnevernet er regulert i barnevernloven § 13-2, og gjenspeiles i særlover for ulike offentlige tjenester og yrkesutøvere, som barnehageloven § 46, opplæringslova § 15-3 og helsepersonelloven § 33

Innholdsfortegnelse

Velg kapittel